Sommerferie

Nå er det litt over en uke siden vi tok farvel med barnehagen, og det var med et tungt hjerte jeg delte ut de siste klemmene til ungene som har betydd alt for meg de siste månedene. Hverdagen jeg har levd så lenge er ikke lenger min hverdag, nå er det bare en fortid jeg ser tilbake på og mimrer over alle de gode stundene jeg hadde sammen med barna.

Den siste uken på jobben var en trist uke, og både på torsdag og fredag satt jeg med klump i halsen og tårer i øynene og gjorde alt jeg kunne for å ikke la det begynne å renne. Jeg tenkte på alt jeg lenger ikke får oppleve. Jeg skal ikke lenger sitte med en liten gutt eller jente på fanget som leker og snakker om alt og ingenting uten at jeg forstår noen ting. Jeg skal ikke lenger høre store gledesrop og navnet mitt skrikende ut hver gang jeg kommer inn i klasserommet eller går forbi når de spiser lunsj, jeg skal ikke lenger få kunne gi barna en klem og vise de kjærlighet som jeg vet de sårt trenger. Klumpen i halsen er godt til stede når jeg skriver dette, og det er vondt å tenke på at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å se dem igjen, at jeg aldri igjen kan gi de så mye oppmerksomhet og kjærlighet som de trenger på tross av at jeg ikke forstår hva de sier.
Disse barna har fått en stor plass i hjertet mitt. De to siste dagene på jobb var det en liten ”avslutning” hvor læreren fortalte til alle ungene at jeg ikke lenger skulle være der. Begge dagene avsluttet det hele med at alle ungene kom løpende opp til meg og klemte meg flat. Jeg endte nesten opp på gulvet hver gang, men det var verdt det. De har betydd alt for meg de siste månedene, og de betyr fortsatt utrolig mye for meg, og det vil de alltid gjøre.

Uheldigvis er det ikke lenger alle barna som kan fortsette i barnehagen neste semester. Skolebussen de har som frakter barna opp til barnehagen fra slummen er gått helt i stykker, og foreløpig har de ingen ny buss som kan frakte dem. Det fører til at mange av barna ikke lenger har mulighet til å komme seg til barnehagen i Immanuel barnehage. En del av dem kommer til å begynne i andre barnehager, men det er også en del av dem som ikke lenger kommer til å gå i barnehage. De får ikke lenger muligheten til å utvikle seg i denne barnehagen både innenfor undervisning og musikk, og det gjør vondt å tenke på. Barna i slummen trenger en barnehage som bryr seg om dem, og som lærer dem det de trenger å lære før skolestart. Foreløpig er det ikke bestemt om de skal få en ny buss. Nå har de økonomien til å gjøre det, men jeg håper at det blir satt opp en ny buss en gang i fremtiden.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lykkelig

Den lille tiden siden sist blogginnlegg har vært helt fantastisk, og jeg er 1000 flere minner rikere enn jeg da var. Forrige helg dro vi 9 ungdommer + verdens kuleste prest en dagstur til Erawan Nationalpark slik at vi ungdommer kunne ha en hel dag sammen før meg og Birgitta pakker koffertene våre og vender nesa mot Norge. Faktisk bestemte de å ha denne turen på grunn av oss. Veldig fornøyd med det! Vi startet tidlig på morgenen, skulle egentlig komme av gårde kl 06:00, men en halvtime senere var alle på plass og klare til å dra! Og utrolig nok kunne faktisk 7 av 10 engelsk. Og hvis man bor i denne delen av Bangkok skal jeg love dere at det er ekstremt mange!

Etter en kjøretur på ca 4 timer var vi framme i nationalparken hvor vi først var oppe på en høyde for å ta bilder. I Thailand tror jeg virkelig at bilder er noe av det aller viktigste, så vi stoppet midt på motorveien for å pose for å så legge bilder på facebook. ALT må deles!

Etter det kjørte vi videre til Erawan waterfall. Etter en god lunsj bestemte vi oss for å gå helt til toppen, som kanskje var 2200 meter, og vi satte i gang. Heldigvis kom alle seg opp, men det var så vidt. Hadde det ikke vært for mye oppmuntring til gjengens store venn hadde nok ikke han klart seg helt til toppen! Men det gjorde han og alle var glade! På toppen tok vi oss et etterlengtet bad for våre svette kropper, og vi poset litt på steiner for å igjen dokumentere dette øyeblikket.

Men turen var helt fantastisk. Egentlig hadde presten vår planlagt at vi skulle legge inn en overnatting på turen. Turen ville da kostet oss 1000 bath, som er ca 180 kroner. Dette var det en del av ungdommene som ikke hadde råd til, så det kunne vi ikke gjøre. Derfor ble det bare en dag, på 300 bath (ca 60 kr) per person, og til og med det var det noen som ikke hadde råd til. Jeg tok det som en selvfølge (nesten) at de hadde penger til å dra på tur med kirka, men der tok jeg feil. Turen var likevel en kjempesuksess, og jeg storkoste meg! Det er en helt fantastisk gjeng som det blir vondt å reise fra! De har gjort dette året til å bli et fantastisk år, og jeg er utrolig takknemlig for det de har gjort for oss og for meg.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

HIV og AIDS

Er det en ting jeg ikke visste om Thailand før jeg reiste hit, er det de store problemene som er knyttet til HIV og AIDS. Og fortsatt er det nok mye jeg ikke vet. Som med mye annet viser det seg at de aller største problemene til dette er knyttet til de sosiale problemene. Og med sosiale problemer kommer mange utfordringer som kan være veldig vanskelige å takle.

Det aller største problemet er frykt. De smittede er redde for at folk skal finne ut av de er HIV positive. De blir da fullstendig utstøtt fra samfunnet, og folk vil ikke lenger ha noe med dem å gjøre. Naboer trekker seg unna, og i de aller verste tilfellene velger også familien og holde avstand fra det familiemedlemmet som nå er blitt sykt. De tror de blir smittet av å være sammen med dem. Kunnskapsnivået er for lavt, og dermed velger de heller å trekke seg unna istedenfor å inkludere dem og støtte dem. Det gjør at de smittede etter hvert velger å trekke seg helt unna. De slutter i jobben, slutter å møte andre mennesker og lever et isolert liv innenfor husets fire vegger.

En ung gutt jeg snakket med fortalte meg at han var redd for å være alene, uten moren, men også redd for å være ute sammen med andre. Og det gjør ikke livet for en liten gutt lett. I 2 klasse droppet han ut av skolen mye på grunn av dårlig behandling av lærere og elever. Han valgte da å holde seg hjemme sammen med moren i mange år, før han til slutt, med oppmuntring fra HIV og AIDS prosjektet til ELCT (evangelical lutheran church of Thailand) begynte på skolen igjen. Og slik er livet for mange av de smittede, men det er ikke alle som får den støtten de trenger for å bygge seg opp og få selvtilliten tilbake igjen. De får lite støtte fra staten, og regjeringen gjør lite for å informere folk om at det skal mer til å bli smittet enn det å være i samme rom. Men folk vil ikke høre. Frykten de bærer på er fremdeles alt for stor og alt for tung, og da er det lettere å stenge de ute for å være på den sikre siden.

Livet i Thailand for smittede er veldig vanskelig, og det kommer nok til å være det i lang tid framover. Men med hjelp av organisasjoner som ELCT gjør de hverdagen bedre for en liten andel av alle de som er rammet av dette. Og kanskje vil folk etter hvert se at det skal mer til å bli smittet enn at fingertuppene møtes, og kanskje, kanskje da vil de smittet ble sosialt akseptert i samfunnet igjen.

Burma og litt til

Det er helt utrolig hvor fort tiden går, og når tiden går så fort som den gjør glemmer jeg helt å oppdatere bloggen. Men nå kommer det en liten update.

For tre uker siden i dag reiste jeg til Burma sammen med tre kompiser. En av dem hadde vært der tidligere og besøkt flere barnehjem, og det var det vi skulle gjøre denne gangen også. I fem dager var vi rundt på tre forskjellige barnehjem og lekte med alt fra ballonger til flasker og fra ringleker til fotball. Barna bor i veldig enkle kår, og mange er etterlatt av foreldrene sine og har ingen ting. Derfor var det veldig gøy å se gleden i øynene deres over det lille vi gjorde for dem. At vi satt av litt tid fra vår ellers travle hverdag for å gjøre ting litt bedre for dem tror jeg betyr mer enn vi kan fatte.

I løpet av dagene måtte vi også dele vitnesbyrd, synge for dem og vi brukte den muligheten til å lære dem ”head, shoulder, knees and toes” og ”hvem er jungelens konge”. Den siste var en stor slager, og barna brøyt ut i latter hver gang apebevegelsen ble gjort. En av kveldene ble det arrangert talentshow. Da samlet alle barna fra de tre forskjellige barnehjemmene seg, og hadde et stort show. Da var det alt fra synging til breakdancing. Som utlendinger var det klart at vi også måtte delta med noe, og vi endte opp med å ta på oss fargerike klær og danse gamle dicsomoves. Det slo virkelig godt an, men herlighet så svett jeg ble. Det rant.

Det var noen utrolig herlige dager vi hadde i Burma, og jeg er kjempeglad for den muligheten. Burma er på veldig mange måter et veldig annerledes land enn Thailand, og det er tydelig at de er mye fattigere og ikke preget av turisme på samme måte som i Thailand. Nesten alle gikk rundt i tradisjonelle klær, og når vi gikk på gaten ble vi stirret ned som om de aldri hadde sett hvitinger før, og det tror jeg ikke mange av de hadde heller. Det var rart å se hvor forskjellige disse to landene er, på tross av at de er grenser til hverandre. Biler var det mye mindre av, og noen ganger var jeg sikker på at taxien skulle bryte sammen under oss, men den holdt hver gang. Og aircon fantes ikke i bilene. Minibanker finnes det heller ikke mye av, og mobiltelefoner er fortsatt veldig nytt. Men utviklinger skjer fort, og om ikke mange år vil det være mange flere biler på veiene, minibankene vil komme og telefonkontakten vil bli bedre. Landet er på vei mot å bli enda mer åpnet for turister, men de har fortsatt et langt stykke igjen å gå. Uansett var det er utrolig fasinerende land, og jeg er glad for at jeg har fått oppleve det.

Livet her i Bangkok går fremdeles veldig bra. Jeg stortrives både i menigheten og i jobben. Det er ikke de store tingene som har skjedd siden sist. Valentinsdagen ble feiret stort med rosa t-skjorter på alle ungene i barnehagen, vi har besøk den største flytende bokhandelen i skipet Logos Hope og vært med på både international night og english café der.

Men er det en ting som nå virkelig begynner å forandre seg er det temperaturen. Den går stadig oppover, og det er helt ulevelig. Svetten renner bare jeg står oppe, og når det da er flere barn som ønsker kos og klemmer og leking kan du bare tenke deg hvordan jeg ser ut og lukter etter en dag på jobb. Helt forferdelig.
Dagene går, og vi har fremdeles mye vi skulle ha fått gjort. Listen er full over ting vi ønsker å gjøre, så det er bare å sette i gang. Nå vil jeg bare nyte den siste tiden jeg har igjen her, før jeg vender nesen mot kalde Norge om en mnd i morgen.

Og forresten: Gratulerer med kvinnedagen!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En fantastisk jobb

Det er helt fantastisk å komme på jobb og bli møtt av smilende, glade unger som skriker navnet mitt og klemmer meg flat hver gang jeg går inn døren, og som igjen klemmer meg flat hver gang jeg er ferdig på jobb. Den siste tiden på jobb har vært helt fantastisk, og jeg gleder meg til å bruke den resterende tiden til å bli ennå bedre kjent med mine fantastiske unger, som jeg blir ennå mer glad i for hver dag som går. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å resie fra de.

I barnehagen i Immanuel er hovedoppgaven min å være et fang å sitte på. Vise kjærlighet til dem, og alltid ha et åpent fang, en god klem og et godt smil å gi ut til barna. I hjemmene sine får de ikke den oppmerksomheten og den kjærligheten små barn i alderen 3-6 år trenger og ønsker. Derfor er det så viktig for meg, og for resten av barnehagetantene å kunne gi dette til barna. I tillegg til dette har jeg også 20 minutter engelsk med fireåringene. Da synger vi sanger, går gjennom tall, farger og alfabetet.
Alle barna i barnehagen får også tilbud om å lære å spille fiolin eller piano som blir undervist av en norsk misjonær og en frivillig arbeidende thai gutt på 19 år. Dette er det mange som tar seg i bruk av, og fiolinskolen er stappfull av små elever som får en mye oppmuntring i livet ved følelsen av at de klarer i noe, denne gangen i form av å spille fiolin.

På ettermiddagsaktivitetene på Home of Praise er hovedoppgaven vår også der og bare være der og hjelpe til med det som trengs hjelp med. Barna får også der musikkundervisning, dataundervisning, engelskundervisning, kunstundervnisning, masse til til leking, bingo en gang i måneden og film en gang i måneden, i tillegg til fredagsklubb hvor ungdomsarbeideren i menigheten vår har undervisning om hvordan livet utenfor slummen er og hvordan de skal oppføre seg.

Både på ettermiddagsaktivitetene og i barnehagen gjør de et utrolig bra arbeid. I barnehagen tar de godt vare på barna, og er det noen som ikke har et sted å bo tar de dem med seg hjem for å passe på dem. De lærer barna det som er viktig å kunne før man begynner på skolen så de ikke skal falle ut allerede fra første klasse. På Home of Praise gir de barna en god mulighet til å utvikle ferdigheter innen musikk, data og engelsk. Lederen for dette tar godt vare på barna, og han skaper en god relasjon mellom barn og foreldre. Ser han et skolebarn som har ikke har vært på skolen en hel uke tar han dette opp med foreldrene, og prøver så godt han kan å få dem tilbake på skolen. Utdanning er den beste og eneste veien og komme seg ut av slummen og få seg en fast jobb. Og der gjør både barnehagene og Home of Praise en utrolig viktig innsats.

Jeg elsker rett og slett jobben min og ser ikke for meg noen andre steder i hele verden å være. Alle barna er helt nydelige, og jeg gleder meg så til å bli enda bedre kjent med dem i løpet av de 2 neste månedene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Borte bra, men hjemme best

Litt over 3 mnd er allerede gått. 10 bøker er lest, 5 sesonger av OTH er sett, mange nye vennskap er stiftet, gode minner er blitt skapt både på jobb og med venner, minimale mengder med thai er lært og vi har ikke minst gått inn i et nytt år med mye spennende i møte. Nyttårsaften ble for oss feiret i Vietnam. Med en stor tilfeldighet gikk vi inn i et stort område hvor alt var klart til en to dagers nyttårsfeiring, og der bestemte vi oss for at vi skulle gå.

Sammen med noen millioner mennesker danset vi oss i 2013. Vi møtte på en gjeng danseglade ungdommer som tok oss godt i mot inn i gjengen og gjorde kvelden 10 ganger bedre. Det var en vilt gøy kveld, og jeg koste meg så mye det er mulig å gjøre. En perfekt måte å gå inn i et nytt år på.

Etter et par dager i Hochimhin var det tid for å dra på Infield. Vi møtte en liten gjeng fra Hald og dro ned til kysten for å ha noen avslappende dager i tillegg til litt undervisning. Det var deilig å komme seg vekk fra storbylivets mas og slappe av ved et basseng og en strand. Det var hyggelig å være sammen med folk fra Norge igjen, og vi hadde noen koselige dager sammen med undervisning, bading, vi fikk med oss litt av innspillingen til en vietnamesisk såpeserie, sykkeltur på tandemsykkel og en lang tur gjennom tornebusker i skogen. Jeg spiste også skilpadde en gang. Det var helt ok helt til jeg spiste en bit av hjernen. Det var forferdelig.

Vietnam var et veldig spennende land, og vi fikk sett litt av kulturen mens vi var der. Det er en by full av mopeder, og skulle man krysse veien var det bare å gå å satse på at mopedene kjørte rundt deg og ikke på deg. Det gikk heldigvis bra! Vi fikk også med oss litt kultur i løpet av ferien og var på et krigsmuseum og noen svært klaustrofobiske undergrundsganger som ble brukt under krigen. Vi gikk 100 meter under bakken og det er de lengste 100 meterne jeg har gått. Aldri igjen!

Selv om det var deilig å komme seg bort litt fra den travle byen Bangkok var det enda deiligere å komme tilbake. Jeg har blitt utrolig glad i Bangkok, og når vi landet på flyplassen fikk jeg følelsen av at jeg kom hjem igjen. Som det alltid sies; borte bra, men hjemme best. Det var så herlig å komme tilbake til barnehagen og ungdommene i slummen og bli tatt godt i mot med store smil og mange klemmer. Jeg gleder meg veldig til de neste 3 mnd her og ser fram til alt som skal skje.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jul i Thailand

Nå er julen over her i Bangkok, og jeg sitter igjen med mange gode minner etter årets julehøytid. Dagene før julaften var det julefeiringer hver dag. En dag var det internt i barnehagen der alle aldersgruppene hadde en liten opptreden. Da kunne man se alt fra tre-åringer som danset gagnam-style til litt mer avansert dansetrinn fra de eldre barna. Etter et felles opplegg fikk de litt ekstra god mat og godteri før julefeiringen var over. Barna koste seg kjempemasse, og jeg kunne se gleden i øynene deres over denne dagen.

Dagen etter var det julefeiring i slummen arrangert av Home of Praise (HOP). Kl 10 på morgenen møtte vi opp i første omgang for å dele ut ris til gamle mennesker i slummen, som menigheten hadde kjøpt inn for å gi til dem, sammen med et lite kort laget av barna på HOP. Senere på ettermiddagen møtte vi igjen opp for å pynte og gjøre alt klart til julefesten skulle begynne. Det ble servert mat, det var fiolinopptreden, kor opptreden, lotteri, lovsang og masse annet gøy som ble gjort utover kvelden. Dagen var vellykket og jeg koste meg kjempemasse.

Lørdag var det igjen feiring med barnehagene i kirken. Igjen var det opptredener fra alle barna, og det var lek og utlodning nok en gang. Mat ble det også servert, og alt i alt var det en veldig vellykket dag. Resten av dagen brukte vi på å forberede oss til den store julefesten som skulle være i kirken dagen etterpå. Det ble pyntet og folk øvde på opptredener de skulle ha dagen etter. Kirken ble veldig fint pyntet, men det var lite der som minnet meg om jul. Fargerike blomster som sommerfugl klistermerker på veggen. Var noe som manglet, men likevel, kirken var fint pyntet til en jul i Thailand. Julefeiringen 23. Desember kunne ikke annet enn å bli bra, og det gjorde den. Personlig tror jeg, jeg kan si at det er en av de gøyeste julefeiringene jeg har vært med på. Det var alt fra thai dans av små barn til Hawaii dans av godt voksne, noe kraftige damer. I tillegg var det masse lek og moro, samt utdeling av pakker. Etter festen ble det servert god mat, og det var latter og veldig god stemning.

Som de tradisjonelle nordmennene vi er ble kvelden avsluttet i leiligheten vår til grøtkveld sammen med Namphueng, Freya og ei venninne av henne. Det var så hyggelig, og da følte jeg endelig at julestemningen falt skikkelig på plass. Problemet da var jo bare det at julen her i Thailand er ferdig den 23 og ikke starter for fullt som den gjør for meg hjemme i Norge. Det var en litt rar følelse, men jeg skal ikke klage. Denne julen har vært over alle forventninger. Det har vært fullt program stort sett hele tiden, og jeg har kost meg skikkelig. Det har vært spennende å feire jul i et annet land, med annerledes måter å gjøre ting på, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått oppleve en helt annerledes jul i noe som er et helt annerledes år.

På julaften var vi sammen med en misjonærfamilie og mange andre, deriblant Finn Kalvik. Jepp, det stemmer. Jeg har feira jul med en norsk kjendis. Det var en utrolig hyggelig kveld, og jeg koste meg veldig masse!
Etter alle julefeiringer var over dro vi til Pattaya for å få noen dager ferie hos noen venner av mamma og pappa. Dagene ble brukt til båttur og soling og jeg fikk slappet veldig av. Jeg er så glad for at de åpnet huset sitt for oss de dagene vi var der.
De siste ukene har vært fantastiske, og nå setter vi nesen videre mot Vietnam hvor vi skal være nå i nesten to uker. Det blir veldig deilig, og jeg ser fram til å få slappet godt av ved hotellets bassengkant! Hurra for ferie!

Ettersom jeg må komme meg til flyplassen for å rekke flyet til Vietnam får jeg ikke lagt inn noen bilder akkurat nå. Derfor blir det et utrolig kjedelig blogginnlegg, men bildene fra alle julefeiringene kommer når vi er tilbake igjen i vår lille hule.

En annerledes jul

Julen i Thailand er godt i gang, og jeg kjenner jeg er fylt med takknemlighet og glede over å kunne ta del i en julefeiring i en fremmed ny kultur.

Julen er helt annerledes her enn hva jeg ville forventet meg av en desembermåned hjemme, som igjen var helt forventet. Det er ikke lenger det samme stresset om hva man skal gå kledd med, hvilke kaker man skal bake, hvilke gaver man skal kjøpe og juledekorasjoner. Her skjer alt, etter mine oppfatninger på en mer rolig måte som får meg til å tenke annerledes på julen.

I desembermåneden står menigheten sammen. For litt over en uke siden var vi ute på carroling med noen fra menigheten, der vi besøkte andre medlemmer i kirken vår for å synge julesanger og velsigne dem for det nye året som nå kommer. For meg var det en veldig oppvekker på mange måter. Det er viktig at menigheten står sammen og at vi viser andre medlemmer i kirken at de er viktig. Vi var ute til langt på natt og besøkte hjem både i og utenfor slumområdet. Det var en fantastisk opplevelse.

De siste to månedene har vi brukt mye tid på å øve til en julekonsert som vi hadde nå i helgen. To misjonærer fra Norge satt inn støtet og gjorde alt de kunne for å få en vellykket konsert med orkester og kor fra immanuelskirken. Det blir arbeidet mye med musikk her i menigheten, og derfor er det ekstra gøy når man kan arrangere noe som er litt stort og ordentlig, synes jeg da. Jeg synes det var kjempegøy å være med på, og det ga meg skikkelig julestemning å øve til julekonsert og være med på den selv. Ingen jul uten en kor opptreden for denne frøkna her.

Det å feire jul i et annet land er skremmende og fascinerende på samme tid. Det er fascinerende å se alle andres ulike tradisjoner på hvordan julen feires, men skremmende når man tenker på hvordan julen er hjemme i forhold til her. Min kjære søster Helene gav meg en stor tankevekker på det. Dere som leser min blogg leser nok Helene sin også, og har nok derfor lest dette, men hvis det skulle være noen nye lesere kan dere lese om en stor tankevekker her: http://lifeinmadagaskar.wordpress.com/2012/12/16/tankevekker/.

Julens virkelige budskap kommer tydeligere fram for meg her i Thailand. Menigheten er samlet, og 23 desember skal hele menigheten samles i kirken for å feire jul. Unge og gamle, små og store skal samles og feire at Gud sendte sin sønn til oss.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Chiang Rai

De to siste ukene har jeg vært i Chiang Rai, en by nord i Thailand. Der bodde vi på Ethnic Children’s Home (ECH) og jobbet på Doncaywittatkhom skole. ECH er et internat for barn/ungdommer som kommer fra landsbygdene i Chaing Rai området. Internatet ble åpnet for 7 måneder siden, og er nå drevet av en dame, som bor der sammen med 18 barn i alderen 8-16 år, moren, faren og husjelpen. En del av ungene gikk på Doncaywittayakom, hvor vi har jobbet som engelsklærere. Jobben vår på ECH var å være sammen med barna, leke med dem og ha det gøy med dem.

Dagene i Chaing Rai var helt fantastiske. Internatet lå litt utenfor Chiang Rai, så endelig kunne vi kjenne på følelsen av en rolig tilværelse. Naturen var helt nydelig, og det var trær og grønt gress over alt hvor jeg så rundt meg. Luften var ikke like forurenset, solen skinte mye sterkere og stillheten var deilig. Om natten sovnet vi til lyden av gresshopper, og om morgen våknet vi når det ble lyst. Vi har også fått opplevd thaivinter, og kjent på følelsen av å fryse igjen. Om morgenen og kveldene var det ofte ganske kaldt, og jeg frøys ordenlig for første gang på 2 mnd.

Første mandags morgen var vi klare for det vi trodde kom til å være en liten omvisning på skolen før vi skulle sette oss ned med lærerne og finne ut av hvordan vi skulle gjøre ting. Slik var det ikke. Vi kom til skolen rundt 8, var med på en morgen samling de hadde hver dag for å hylle kongen, og be både kristne og buddistiske bønner, før skoledagen begynte. Da ble vi plassert i en klasse, før læreren satte oss i arbeid og forsvant. Vi hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som vi fikk beskjed om, og satte i gang med litt undervisning om fortid og lekte kongen befaler.

Skolesystemet er helt annerledes her enn det er i Norge. Respekten for læreren er helt enorm, og det er ingen tvil om at de har stor respekt for oss, selv om vi faktisk var 3 år yngre enn enkelte elever. Timene begynner alltid med at alle elevene reiser seg for oss og sier i kor ”good morning teacher”. I begynnelsen var dette litt uvant for oss, og vi kunne ikke skjønne hvorfor de ikke satt seg ned igjen. Det var før det gikk opp for oss at vi måtte fortelle de når de kunne sette seg ned igjen. På slutten av timen reiser alle seg igjen og sier ”thank you teacher. See you next time”.

Vi har fått oppleve veldig mye thai kultur i løpet av de to siste ukene. vi har spist masse god thai mat, mange gode frukter og thai ”godteri” som jeg aldri i verden ville funnet på å spise hvis det ikke hadde vært for at jeg fikk servert det. Men mye av det var veldig godt, og nå vet jeg litt mer hva jeg kan kjøpe av mat når jeg går gatelangs i Bangkok. Vi har også prøvd oss på å lære å lage thai mat, men jeg husker egentlig ingen ting av det hun fortalte oss.

En av dagene fikk vi oppgaven å lage litt norsk mat til studentene. Det å lage mat i seg selv er jo en stor utfordring ettersom jeg vier livet mitt til Toro ferdigpakker. For det andre er jo all norsk mat vanskelig å lage, og i nesten alle tilfeller trenger man en komfyr, som ikke fantes der. Så derfor endre vi opp med å lage pannekaker, noe jeg tror falt i smak blant ungene. Ikke med sukker da, men med en slags melkesirup og kakaopulver.

Hovedoppgaven vår på internatet var å leke og være sammen med ungene. Vi lekte leker som ”sheriffen”, ”hi-ha-ho” og ”tredjemann i vinden”, og alle slo godt an. Det er jo nesten et under at vi klarte å forklare hva de skulle gjøre, men det funket og vi lo og koste oss. Før vi skulle reise fikk vi vite at ganske mange av dem egentlig ikke likte å leke, men med litt gal norsk ungdom ble det gøy for alle.

Studentene vi bodde sammen med var helt fantastiske, og jeg følte meg veldig velkommen. For mange av dem var det første gang de hadde møtt ”faranger”, så ingen av dem visste egentlig hva de kunne forvente av oss, eller hvordan vi kom til å være. Etter min oppfattning tror jeg mange negative tanker mot utlendinger forsvant, og det var tydelig at de satt stor pris på tiden vi var der på tross av store kommunikasjonsproblemer. Jeg prøvde å ha en samtale på thai, med litt bruk av engelsk, men ettersom ingen av oss skjønte hva jeg prøvde å formidle endte samtalen i latter.

I løpet av de siste kveldene kunne de si noen ord til oss hvis de ønsket, og så sentimental som jeg er, ble jeg helt rørt av alt de sa. Det var tydelig at de satt veldig stor pris på at vi var der og det vi gjorde for dem, og samtlige ville ha oss tilbake i løpet av det kommende året. Jeg ble veldig glad i alle ungene i løpet av ukene, og de har fått en stor plass i hjertet mitt. Jeg håper virkelig at jeg får til et besøk tilbake til dem en gang i fremtiden.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Dagene fylles opp

Tiden flyr. Det har allerede gått 7 uker, og jeg skjønner ikke hvor tiden blir av. Jeg sier til meg selv hver eneste dag at jeg må nyte hvert eneste sekund og hvert eneste minutt jeg har i Thailand og sammen med alle barna / ungdommene som jeg er blitt så utrolig glad i. Det er en helt fantastisk følelse å komme på jobb på ettermiddagene etter en slitsom dag med språkskole, og da bli møtt med klemmer og et stort smil over at jeg fremdeles er her sammen med de! Jeg gruer meg allerede til å reise fra de, og den dagen kommer fortere enn jeg skjønner..

Ukene har vært fylt med mye spennende, og siste nytt fra Thailand nå er at vi er ferdige med språkskole. Det er nok ikke meningen vi skal kunne så veldig mye ettersom vi bare skal ta ett av seks kurs, men innenfor noen få områder klarer vi å gjøre oss forstått, så da satser vi begge på å lære litt mer etter hvert som tiden går, og vi blir bedre kjent med barna i barnehagen.

Vi har vært på kino ennå en gang, og denne gangen så vi Twilight. Vi var en liten gjeng som dro sammen, og det var utrolig hyggelig. Naphueng er en hysterisk Jacob fan, så gjennom hele filmen lagde hun små gledeshyl hver gang Jacob viste seg på skjermen, og skulle på død og liv ta bilde sammen med plakaten av han. Veldig sjarmerende jente. Vi har og sett Istid 4 – på thai. Filmkveld på jobb! De dagene er så deilige og avslappende, og jeg er så takknemlig for at det er en filmkveld i måneden. Skjønte litt, når de snakket om tall eller familie, og noen få ord innimellom. Da hørte jeg for meg Sid, også ble det ganske morsomt likevel. Til en viss grad selvfølgelig. Tror egentlig filmen er morsom, hvis man skjønner hva som blir sagt, så satser på at jeg får sett den en gang i framtiden.

Min kjære bestevenn Anne-Marie var i Bangkok for noen dager siden, kun for en dag, men vi fikk møttes noen timer midt på dagen! Det var utrolig deilig å være sammen med en bestiss igjen, og snakke om alt og ingen ting i et par timer.

På søndag drar vi ut på nye eventyr. Vi skal opp til Chiang Rai og jobbe som engelsklærer på en ny oppstartet skole i to uker, for barn som bor der på en internatskole. De har måtte flyttet fra foreldrene sine ettersom det ikke finnes noen skole i landsbygdene der de kommer fra. Vi vet foreløpig veldig lite om opplegget vi skal være med på, men jeg tror det blir veldig spennende å få være en del av dette.
Jeg gleder meg veldig til å se hva annet Thailand har å by på enn storbylivet i Bangkok. Chiang Rai er jo for så vidt en storby det og, men mest sannsynlig får vi oss noen turer inn på landsbygda, slik at vi kan få sett hvordan en stor del av thailands befolkning bor.

Denne bildekrusellen krever javaskript.